Feiling og Taping.

Jeg takler det bare ikke!!! Om det er i et fag på skolen, noe på jobben, bare en sosial ting blant venner eller om så for meg selv med et tv/data spill..
Jeg blir frustrert og forbanna! Hovedsaklig på meg selv, men fordi jeg blir så frustrert på meg selv skaper jeg en sur atmosfære..Dette går ut over mange, for tiden spesielt for min kjære samboer.. :( BEKLAGER! Men også ut over mamma i hele oppveksten min.. Beklager det også.. :(
Og nettopp pga dette blir jeg fyllt med en enorm skyldfølelse og føler at jeg atter en gang har feilet - i måten å oppføre meg på.. Det er som en ond sirkel..

Hvorfor klarer jeg ikke å takle og evt lære av en feil eller ta imot kritikk?
Jeg blir stressa bare ved tanken og jeg - som jobber fulltid i butikk, serviceyrke til de grader - kaldsvetter og vil egentlig løpe av gårde om jeg har en vanskelig kunde som klager på noe.

Runaway(from everything else than) bride.... Der har du meg..
Når noe blir vanskelig eller hardt backer jeg ut og evt gir opp før jeg feiler og finner en eller annen grunn eller unnskyldning til hvorfor jeg gjorde det ovenfor andre.

* Jeg sluttet på formgiving på Forus fordi de endret VK1 alternativene.
* Jeg sluttet på mekanisk på Godalen fordi jeg hadde vond rygg.
* Jeg sluttet med lappen fordi jeg ikke hadde råd til det.
* Jeg sluttet på jobben ute på Post terminalen fordi jeg hadde "betennelse i helene". Noe jeg hadde, men kunne nok klart og fortsatt jobben.
* Jeg sluttet på klesbutikken i England for jeg fikk en jobb jeg hadde mer lyst på (og et pund mindre betalt i timen..)
* Jeg sluttet på den neste jobben, kaffebaren fordi jeg ikke fikk nok timer.
* Neste jobben der igjen, hotellbar, gikk jeg på dagen etter jeg hadde blitt kjeftet huden full av barsjefen fordi jeg kom 10sek for sent og hadde ringt og sagt ifra.
Jeg tror egentlig jeg kan fortsette å ramse opp langt uti det blå....
Jeg blir aldri fornøyd og blir jeg ikke fornøyd så gir jeg opp...
Finner grunner til ting hele tiden.. Gransker etter grunner til HVORFOR!!???

Jobben jeg nå har for øyeblikket er grei. Jeg trives med de fleste ansatte, og dette kan jeg, men får selvfølgelig allikevel kritikk, noe alle gjør hele livet.
Allikevel er jeg drittlei. Jeg vil gjøre noe nytt. Igjen.
Eneste grunnene til at jeg ikke gjør det er nr 1 at legen min har bedt meg om å "stå stille" et lite øyeblikk. Bare la det rulle og gå av seg selv og nr 2 at jeg har absolutt ingen aning hva jeg ville gått til... Jeg har hele tiden jobbet meg opp og hatt det som unnskyldinger til hvorfor jeg bytter jobb, men nå har jeg innsett at om jeg så hadde blitt spurt om gå opp enda et hakk - til butikksjef - hadde jeg takket nei. Det innebærer altfor mye ansvar og det vil jeg iallefall ikke ha nå.

Jeg får da heller kjeeede meg og irritere meg mens jeg prøver å ta tiden til hjelp....

KJÆRLIGHET ♥ ♥ ♥

Idag på jobb skulle jeg hjelpe en kunde og idet hun snur seg ser jeg at henne kjenner jeg, men hvem ER hun?? hehe
Jeg er jo alltid nokså rett fram og ærlig, så når hun sier "neimen heeeii" og gir meg en klem, beklager jeg og sier at jeg kjenner henne igjen og jeg kjenner stemmen hennes, men jeg kan bare ikke huske hvor jeg kjenner henne fra...
Hun begynner og ler og blir kjempeglad for det var akkurat slik hun også følte.. hehe..
Vi vet fremdeles ikke hvordan vi ble kjent, for vi har gått på flere felles skoler og har en haug med felles kjente... Menmen, uansett så var hun hjemme på besøk i Stavanger fra Melbourne hvor hun når bor og har bodd der de siste 4,5 årene..
Hun forteller meg at hun er hjemme fordi hennes mor er død og de skal i begravelse.
Derfor var de hos meg for å handle dress til hennes australske kjæreste.
Mens han prøver dressen snakker vi litt og hun forteller meg at moren tok livet av seg. Selvmord.
Jeg har så vidt tenkt på noe annet i hele dag.
Det må være helt forferdelig å miste moren sin i utgangspunktet, men når du vet hun faktisk mistrivdes så mye med sitt liv at hun tok livet av seg, da er det ille...
Huff, jeg har så utrolig mye medlidenhet for denne familien. Denne jentas far og hennes to eldre brødre som hun fortalte meg om...

Ellers har jeg og snosen tatt en ihuga oppvask og kost oss litt sammen før han må på jobb. Idag er jeg fylt med kjærlighet kjenner jeg. Til kjæresten min, mamman min, pappan min og mine søsken.. Og selvfølgelig alle mine gode venner.

KJÆRLIGHET! ♥ ♥ ♥ ♥

Klemmer xx

Bytur?

Igår var jeg ute for første gang på veldig lenge...
Gledet meg veldig, selv om jeg var sliten etter jobb.
Min beste venninne skulle komme fra Oslo og min andre beste venninne/søster skulle også komme for å feire ei veldig god venninne av oss alle 3, pluss ofc en gjeng med andre fantastiske jenter!
Det var en fin kveld. Alle hadde kledd seg i deilige vår farger og var klar for en bytur. :)

Jeg og min beste venninne sitter og snakker om alt og ingenting..
Plutselig er det noe hun sier som trigger innpå følelsene mine og alt klikker for meg..
Jeg begynner å strigråte, egentlig uten spesiell grunn, men allikevel på grunn av alt...
Det er akkurat det jeg har vanskeligheter med å forklare for folk... og meg selv.
- Hvorfor er jeg lei meg?

Jeg har et fantastisk liv. En bra jobb, verdens mest fantastiske kjæreste som jeg bor sammen med i drømmeleiligheten, har flott familie og en god del gode venner.
"The girl that has everything" ville kanskje mange sagt?
Men det føler ikke jeg.. Jeg er utrolig takknemlig for alle de flotte menneskene jeg har i mitt liv, men det er alt jeg er glad for..
Ellers kan ingenting bli bra nok! Jeg ønsker meg noe, og klarer jeg det, eller oppnår det, er det en selvfølge og ikke noe som blir "lagt merke til".. Klarer jeg det ikke er det verdens undergang og jeg finner alle slags rare unnskyldninger til hvorfor...

Anyway, denne festen jeg gledet meg til ble bare til et vorspiel for min del. Jeg var heldig og fikk skyss inn til byen og tok taxi derfra og hjem til min kjære, hvor jeg fortsatte å gråte og snakke... Ble en sen kveld, og jeg har vondt i øyene idag.

Håper jeg kanskje en dag kan få et svar(??) eller få orden på dette slik at jeg kan kose meg med livet mitt.....

Klemmer xx